Kunsten å kjenne seg selv

Den beste følelsen er ikke nødvendigvis å få aksept fra andre på at du er bra nok, men å akspetere deg selv for å være nøyaktig den du er. Det tok meg nesten 20 år før jeg turte å stole på meg selv, mine valg og min egen kropp. 

Det var fredagskveld, gradestokken viste ti kalde og skøyteisen lå som et isblått teppe over håndballbana på grendeskolen. Blinkende lys farget snøen rød, grønn og blå, mens høytaleranlegget serverte slagere av typen “Hits for Kids”. Vi var i himmelen, jeg og vennene mine. Vi var på Skøytedisco. Ikke bare var det første gangen jeg gikk på skøyter under fullmånen, omkranset av fargerike lys, men det var også første gangen jeg fikk høre at jeg ikke var kul nok. At mine klesplagg ikke passet inn på arrangementet, enda arrangørene hadde gjort det klart og tydelig at hjelm var påbudt. De kule kidsa brukte ikke hjelm. Hvertfall ikke ridehjelm.

“Sikkerheten først” sa mamma, da hun fant fram hjelmen min, og selv om jeg ikke hadde lyst til å ha den på var jeg jo enig. Jeg ville ikke slå hodet i isen og ødelegge  kvelden. Dessuten var jeg livredd for å få vondt noe sted, og visste med meg selv at jeg ikke var så dreven på skøyter. Jeg var åtte år, og discoen var åpen for alle. Sikkerheten måtte settes først. Likevel ble kvelden min ødelagt av en ufin kommentar fra en av de eldre guttene, og med tårer øynene nektet jeg å gå mer på skøyter, enda kvelden såvidt hadde begynt. Jeg ville hjem, jeg var utrygg.

Allerede fra barneskolen lærer vi at uskrevne regler og normer overgår egne meninger og behov. Vi skal følge trender, både når det gjelder valg av interesser, klær og venner, og målet er aldri å skille seg ut. Du skal skli inn i mengden, det er slik du blir populær. Jeg trodde selv at jeg alltid hadde vært selvsikker, og at jeg aldri brydde meg om hva andre tenkte om meg, men dessverre tilhører dette de senere årene. Gjennom hele ungdomstiden hadde jeg skøytediscoen fra grendeskolen friskt i minne, og det var ikke før jeg leste dagboken min fra 2007 at jeg innså hvor redd jeg var for andres meninger om meg. Plutselig husket jeg hvor engstelig jeg var for at noen skulle oppdage at jeg ikke digget Beyoncé, eller at jeg faktisk syntes han læreren vi alle hatet var ganske så ålreit. Joda, jeg hadde mange venner gjennom de tre årene, men skilte meg aldri ut. Hadde jeg vært meg selv, hadde jeg kanskje ikke hatt noen og den sjansen var jeg ikke villig til å ta.

Presset vi pålegger hverandre fra tidlig alder, gjør meg så ufattelig trist. Der og da forstod jeg så lite av det, men når jeg ser tilbake på alle årene med usikkerhet kjenner jeg igjen på klumpen i halsen, som var med meg helt fra barneskolen. Den usikkerheten unner jeg ingen. Det var derfor ubeskrivelig deilig å begynne på videregående. Der møtte jeg mennesker med samme interesser som meg, samme musikksmak og et helt annet syn på kravene som mine medelever ved ungdomsskolen uvitende hadde stilt til meg. Ingen brydde seg om hvilke klær jeg hadde på meg, eller hva slags fritidssysler jeg holdt på med. Det viktigste var at jeg var hyggelig. Hyggelig, og ekte. Jeg vokste på disse årene, og om jeg ikke ble voksen så var jeg hvertfall godt på vei. Jeg lærte å stå opp for mine egne interesser, og min egen personlighet. At ingen skulle stille krav til hvordan jeg skulle være, for jeg var meg, Nora, og det var nok. Jeg trengte ikke passe inn i en mal lenger, og det føltes så utrolig fint.

Likevel vet jeg at jeg var heldig. Usikkerheten og presset jeg kjente på gjennom mine år på ungdomsskolen var aldri på høyde med kravene som stilles til dagens ungdom. For hvert bilde jeg postet på nettby, deles det i dag hundrevis av bilder på Instagram, med filtre, tung sminke og med formål om vise seg selv fra sin beste side- den perfekte. Den malen jeg følte meg pushet inn i som 16-åring, er blitt innsnevret til et ideal, et hav av “goals” og et ønske om en perfeksjonering som jeg aldri har sett maken til. Joda, alle skulle være like tidligere også, men det var få krav til hvor trent kroppen min var, eller hvor mye sminke jeg brukte. Alt jeg trengte var en wow-genser og evnen til å holde kjeft. I dag er det om å gjøre og stikke seg mest mulig ut- på den riktige måten.

Jeg skal ikke holde en rant om hvor forferdelig dagens ungdom er, det er verken sannheten eller intensjonen . Bare husk at én dag vil du finne dine kampsaker, det så være leppestift eller Amnesty, du vil finne din vei. Du vil se tilbake på ungdomssårene dine som en lærdom- på både godt og vondt, Joda- men de var med på å forme deg til det mennesket det var meningen at du skulle bli. Selv skulle jeg ønske vi alle kunne være litt flinkere til å akseptere feil, både våre egne og andres. Da vil kanskje disse utviklingsårene vi kaller vår oppvekst, bli litt enklere.
I dag ler jeg av skøytediscoen som åtteåring. Jeg er absolutt ikke selvsikkerheten selv, men har lært meg selv å kjenne gjennom alle disse usikre årene. Jeg vet hva jeg brenner for, hva jeg liker, kanskje ikke helt hvem jeg er eller hva jeg skal bli, men jeg vet helt klart hva jeg nekter å bli; en tro kopi av alle andre.

 

 

 

 

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s