Et flashback til 2012

Jeg er ingen journalist, ei heller en blogger eller forfatter. Hvorfor jeg skriver dette gir ingen mening, samtidig som det forklarer alt. For fem år siden var den store drømmen min å bli journalist. Jeg ville skrive, skrive alt! Feature, nyhetssaker og skjønnlitterære tekster som enhver leser kunne relatere til, bli informert av eller føle noe rundt. Jeg var helt sikker, bombesikker på at dette var riktig vei å gå, og at veien til drømmeyrket skulle gå på skinner. Jeg hadde planen klar. Det ble ikke sånn. Ikke fordi jeg ikke klarte, men fordi noe endret seg på veien. Om det var mine interesser, eller verden omkring meg som førte til endringen vet jeg ikke helt. Kanskje det var en blanding? Jeg fulgte hvertfall ikke planen. Sparka planleggern, som de sier, og satte kursen mot andre studier. Denne endringen gjorde meg veldig usikker, men førte meg likevel dit jeg er i dag. Ikke så langt, egentlig, jeg er fortsatt bare 23 år, i et kollektiv og på mitt andre studie. Likevel føles det riktig å være nettopp her, akkurat nå. Studievalget mitt føles riktig, Oslo føles riktig og målene jeg har satt meg føles også riktige. Skumle, men riktige. Jeg holder meg et steinkast unna journalistikken, og trives der. Likevel føler jeg det er på tide å legge hendene over tastaturet igjen.

Så hvorfor skriver jeg her? Vel, jeg sluttet å skrive for en stund tilbake. Fikk skikkelig skrivesperre og publiseringsangst. Jeg vet ikke om «publiseringsangst» er et ord, men det er definitivt en følelse. Internett ble plutselig veldig stort og kraftig, og jeg som før hadde vært uredd for å dele mine ord, var nå livredd. Jeg følte meg ikke klar for å dele tanker med «hele verden», enda jeg var fullt klar over at svært få av «hele verden» fulgte med på hva jeg foretok meg online. Det var likevel skummelt å blottlegge tanker og følelser på nett så jeg lot være, satte meg på offline, og tok fram blyant og skrivebok.  Jeg vet ikke om jeg føler meg klar for dette nå heller, men det er nå en gang slik at jeg utrykker meg aller best over tastaturet. Eller med en blyant plassert mellom fingrene. Og jeg har savnet å ha en plattform tilgjengelig for ord, når tankene fyller hodet og jeg ikke helt klarer å puste. Det er fint å ha et sted hvor man kan dele, om ikke bare for sin egen skyld. Så det er nettopp dette jeg skal bruke denne siden til. Jeg skal skrive, rett og slett fordi jeg liker det. Jeg liker å tømme hodet over tastaturet. I verste fall får jeg slette alle spor og late som ingenting, hvis jeg noensinne angrer. Eller la ordene mine bli stående til spott og spe for omverdenen. Det er tross alt ikke så farlig, er det vel?

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s